Camilla Løw

Født 1976 i Oslo. Bor og arbeider i Oslo.

Camilla Løw videreutvikler flere linjer fra den formalistiske modernismen slik den ble artikulert i ulike kunstretninger på nittenhundretallet, slik som konstruktivismen og De Stijl, men også 60-tallets minimalisme, med fokus på geometriske former, repetisjoner, konstruksjon og forenkling. Løw benytter grunnformer som kuben, sirkelen, diagonalen og trianglet utført i klare primærfarger. Flere av skulpturene er laget av industrielle materialer som pleksiglass, stål, tre, betong og stålstenger som gir skulpturene et minimalistisk utrykk.

Flere av Løws arbeider har mye til felles med den russiske konstruktivismen fra starten av 1900-tallet og deres radikale ideer om kunst som sett hos El Lissitzky, Aleksander Rodchenko og Vladimir Tatlin. Konstruktivistene ønsket et radikalt brudd med den borgerlige kunsten ved hjelp av ulike strategier. Et eksempel er hvordan deres skulpturer ble utført i streng, geometrisk forenkling og ble plassert rett på gulvet, hengt opp i taket eller lent mot veggene.  En annen tendens var konstruktivistenes opphevelse av de ulike kunstartene, og søken etter å få arkitektur, teater, litteratur og billedkunst til å smelte sammen. Løw ser ut til å videreutvikle konstruktivistiske idealer, der verkene hennes utforsker grensen mellom kunsten og samfunnet. Hun finner inspirasjon fra et mangfold av ulike kilder fra kunstteori, arkitektur, poesi, design og musikk, til typografi og mote – disipliner som alle er med på å påvirke mennesker og våre omgivelser.

Løws skulpturer har tette relasjoner til menneskekroppen. Flere av hennes skulpturer er bygget opp av standardiserte betongkuber på 30 x 30 cm, som er laget med tanke på at de enkelt kan håndteres av kunstneren selv. Formatet har også en popkulturell assosiasjon som standardformatet til vinylplater. På mange måter forlenger Løw grep fra minimalismen, som bruken av rene, geometriske former utformet i industrielle materialer sammensatt i et ikke- hierarkisk system. Bruken av moduler og standardiserte former har mye til felles med Donald Judds skulpturelle prinsipper slik de er beskrevet i hans «Specific Objects» fra 1965, hvor han la vekt på materialets spesifikke karakter uten inngrep av kunstnerens hånd, og som er konstruert etter prinsipper om «one thing after another». Løws kuber kan stables og gjentas i uendelige variasjoner, og minner også om Constantin Brancusis krigsmonument «The Endless Column» (1938) som består av standardiserte kjegler som er stablet i en vertikal form som strekker seg opp mot himmelen så langt øyet kan se i en «uendelig» rad.

Til utstillingen NN-A NN-A NN-A har Løw skapt en ny skulpturell komposisjon hvor hun spesifikt jobber med bruken av fargerikt pleksiglass. Hennes karakteristiske totempællignende geometriske formasjoner sammensettes her til en stedsspesifikk installasjon etter kunstnerens intuitive arbeid i rommet. Skulpturenes formater er inspirert av kroppslige dimensjoner og betraktes av kunstneren som figurer som skaper dialoger seg imellom, nærmest som skuespillere på en scene. Flere av Løws tidligere verker bærer kvinnenavn som Annalisa, Diva, Donna og Ramona, noe som gir et personlig og kvinnelig preg til en estetikk mange tradisjonelt forbinder med en maskulin kunstpraksis.

Tekst av:  Ida Sannes Hansen