Henrik Olai Kaarstein

Født 1989 i Oslo. Bor og arbeider i Frankfurt, Oslo og Brussel.

Et gjennomgående trekk ved Henrik Olai Kaarsteins kunstneriske virke er hvordan han benytter hverdagsgjenstander fra den private sfære som sengerammer, håndklær og presenninger som grunnlag for abstrakte, maleriske utforskninger. Da Kaarstein en sommer tømte et dødsbo og måtte kaste en mengde brukte tekstiler, fattet han interessen for denne typen materialer som var både private og farget av tidens tann. Interessen for tekstiler fra intimsfæren videreutviklet seg til en undersøkelse av håndklær fra blant annet hoteller, barer og saunaer som kunstneren plukket med seg. Hvite hotellhåndklær er ment å gi en luksuriøs følelse av renhet og gi gjestene en illusjon av at de aldri tidligere har vært besudlet av sminke, kroppsvæsker eller skitt fra andres kropper. Hvitt er en farge som forbindes med renhet og hygiene, og ble nettopp derfor adoptert som sanitet- og sykehusets koloritt. Hvitt var også en viktig farge i det modernistiske prosjektet, med den russiske konstruktivisten Kazimir Malevichs «White on White» (1918) som et ikonisk eksempel. Dette maleriet var et av de første nonfigurative maleriene i den vestlige kunsthistorien, og består av to hvitmalte former. Kaarsteins kunst bryter på mange måter med modernismens renhetsideal.  Det rene, hvite håndkleet blir «pervertert» ved Kaarsteins maleriske inngrep, som å dyppe håndklærne i maling og kjemikaler som stivner tekstilene i nye formasjoner.

Bruken av «urene» materialer fra hverdagens sfære som en malerisk base har flere kunsthistoriske referanser. Mest nærliggende er den amerikanske maleren Robert Rauschenbergs combines fra 1950-tallet, hvor kunstneren benyttet seg av funnede hverdagsobjekter som utgangspunkt for en malerisk prosess. Rauschenbergs «Bed» (1955) bestod av et putetrekk, et laken og et mønstret teppe som ble dekket med ekspressive blyantlinjer og penselstrøk. Verket ble både kritisert for sitt radikale valg av «lerret», men også grunnet sin assosiasjon til vold og overgrep da flere oppfattet den dominerende bruken av rødmaling som blod. Malingen ble dermed oppfattet som et urent materiale i møtet med sengetøyet, og gitt en rolle som en kroppsvæske som pekte mot menneskelig nærvær. Dette grepet er også gjennomgående i Kaarsteins arbeider hvor malingen er med på å gi overflatene en slitt patina som «skitner til» overflatene. Det ser ut til at kunstneren utforsker grensen mellom destruksjon og skapelse ved å dekke hverdagsobjekter med sine maleriske spor.

I verkene i utstillingen NN-A NN-A NN-A, har Kaarstein tatt utgangspunkt i finérplater og kunstskinn som har blitt påført oljemaling, husmaling, lim, rengjøringsmidler, silikon, sparkelmasse, kullstift og lim. Arbeidene ble laget ved at kunstneren først helte maling og ulike kjemikaler på en plastduk som han krøller, for så å dekke den til med kunstskinnet. Resultatet åpner opp for et tilfeldig uttrykk da det som oppstår er et avtrykk som påvirkes av den kjemiske prosessen som oppstår. Kunstskinnet spikres fast på planker og veggen hvor kunstneren maler videre på de abstrakte, tilfeldige mønstrene som har oppstått. Kaarsteins bruk av materialer som stammer fra ikke-kunstneriske kontekster skaper ulike assosiasjoner. Ut i fra verkenes tittel, «Saturday Night», ledes tanken hen på bruken av kunstskinn og finérplater i nattklubbers interiør. De ekspressive fargefeltene kan også gi assosiasjoner til nattklubbens lyskastere som belyser det mørke interiøret med et grelt lys. Slik sett gir verkenes materialvalg assosiasjoner som peker utenfor det modernistiske abstrakte maleriets vektlegning av formale aspekter som komposisjon, fargevalg og penselføring.

Tekst av:  Ida Sannes Hansen