Magnhild Øen Nordahl

Født 1985 i Ulstein. Bor og arbeider i Bergen.

Magnhild Øen Nordahl har gjennom sitt kunstnerskap jobbet med skulpturelle installasjoner i det som har blitt kalt en nyminimalistisk tilnærming. Hennes prosjekter har tatt utgangspunkt i utforskning av ulike arkitektoniske strukturer eller vitenskapelige systemer, og en visualisering av disse i kunstnerisk form. Verket «Seksagesimal» som vises i utstillingen NN-A NN-A NN-A er et verk som befinner seg i grenselandet mellom abstrakt maleri og skulptur. Verket består av 12 aluminiumsplater som lener seg mot veggen i ulike vinkler. De feltvis bemalte platene fremstår hver for seg som et geometrisk maleri som kan minne om modernistiske retninger som Color Field og Hard edge painting, samtidig som det også leder tanken hen mot minimalismens skulpturer. Verket hengir seg verken til maleriets konvensjonelle presentasjon montert på vegg, eller skulpturen som et frittstående objekt i rommet, og motsetter seg dermed den modernistiske holdningen om mediets autonomi og føyer seg inn i en tradisjon som utfordrer forholdet mellom kunstartene.

Overflatens visuelle referanser til modernismens formale vokabular har sin bakgrunn i visualiseringen av et bakenforliggende konseptuelt utgangspunkt, nemlig utforskningen av det seksagesimale tallsystemet. Dette tallsystemet har 60 som grunntall og hele 12 faktorer: 1,2,3,4,5,6,10,12,15,20,30 og 60. Systemet ble brukt i babylonsk matematikk og har blitt benyttet til å måle naturen i tall, som måling av tid, vinkler eller geografiske koordinater – som vår måling av tiden som timer (delt inn i 60 minutter) og minutter (delt inn i 60 sekunder), eller sirkelen, delt inn i 360 grader (6 x 60). Kunstverket er resultat av Nordahls materielle og visuelle undersøkelse av dette tallsystemet der hun benytter strukturen i seksagesimalsystemet til en malerisk og skulpturell utforskning. Dette har hun gjort ved å male hver av de tolv platene med et fargefelt i en vinkel tilsvarende de tolv faktorene i seksagesimalsystemet. Panelene er montert med tilsvarende helling mot veggen. Hver plate visualiserer altså et fargefelt og en helning mot veggen som tilsvarer faktorene i seksagesimalsystemet. Dette grepet fører til at vår opplevelse av lyset og dermed også fargen i verket endrer seg når man beveger seg langsmed verket.

Nordahls valg av platenes høyde på 165 cm utgjør en høyde som har en relasjon til menneskekroppens størrelse og verket forholder seg dermed til både kroppen, rommet, tid og bevegelse både når det gjelder tematikk, arbeidsprosess og publikums opplevelse av verket. En slik undersøkelse av forholdet mellom skulpturen, betrakter og de romlige omgivelser, føyer seg inn i tradisjonen fra minimalismen med Robert Morris verk «L-Beams» (1965) som en av mange referanser. Men der minimalistene ikke så noen sammenheng mellom prosessen bak tilvirkningen av kunstverket og opplevelsen av den og forfektet «ikke-referensielle» verk, så deler Nordahl med betrakteren det hun selv undersøker i arbeidsprosessen som leder frem til verket. Verket kombinerer Nordahls interesse for systematisering av praktisk og teoretisk kunnskap med formale problemstillinger, og eksemplifiserer hennes ønske om å transformere kunnskap, teorier, strukturer og systemer til en kunstnerisk form som vi kan sanse og oppleve.

Tekst av: Therese Möllenhoff