Ivan Galuzin

Født 1979 i Murmansk. Bor og arbeider i Oslo.

Ivan Galuzins kunstnerskap har tatt form gjennom en rekke ulike medier og uttrykksformer som maleri, skulptur, installasjon og video. Verkene som vises i utstillingen NN-A NN-A NN-A var del av Galuzins siste separatutstilling, Idiosyncrasy Means Allergy, som fant sted på Unge Kunstneres Samfund (UKS) i februar-mars 2014. Utstillingens verk vekslet mellom både det figurative og det abstrakte, og fremviste verk som kombinerte Galuzins særegne kunstneriske interessefelt med det abstrakte maleriets historie i en oppsiktsvekkende dialog. De konseptuelle beskjeftigelsene i Galuzins kunstnerskap ble formidlet gjennom materielle utforskninger og konkretisert i abstrakte verk. Interessen for menneskekroppen, avfallsstoffer, forfall og organiske nedbrytningsprosesser som har vært gjennomgående i hans kunstnerskap, tok her form av malerier der tradisjonell olje og akrylmaling var byttet ut med kjemikalier som også finnes i menneskekroppen, som kalsium, svovel og fosfor.

Den initielle fremtoningen i verkene «Sick Skin», «Anthracite Skin» og «Hubba Bubba Skin» var som tilsynelatende malte monokrome malerier, men den påtrengende lukten av kjemikaler som maleriene utdunstet varslet om noe langt mer faretruende. Lerretene var blitt dekket med et lag av industriell tokomponentmaling som dannet den plastaktige og monokrome overflaten i henholdsvis rosa, gul og svart farge. Den intense stanken av kjemikalier fra tokomponentsmalingen fremkalte en sterk kroppslig reaksjon hos betrakterne og en nedbrytende følelse som også materialiserte seg i malerienes overflate som sakte men sikkert startet å oppløse seg og falle som død hud ned fra lerretet som et maleriets ekvivalent av kroppens uunngåelige forfall. Umiddelbart kan verkene synes å skrive seg inn i en lang historie av monokrome malerier. Særlig nevnes kan de første fullstendig monokrome malerier som den russiske suprematisten Aleksander Rodchenko skapte i 1921, hvorpå han erklærte at «it’s all over». Monokromen har som følge av dette vært betraktet som maleriets endelikt. Som en kommentar på de utallige proklamasjoner om maleriets død fremstår Galuzins forvitrende og råtnende malerier som i et malerisk purgatorium, som et tvetydig varsel om enten en total kollaps eller en gjenoppstandelse.

Den ekstreme destruksjonsprosessen i disse maleriene skriver seg inn i en både historisk og kontemporær tanke om abstraksjon som destruksjon. I Galuzins tilfelle er prosessen satt i gang av kunstneren, men fortsetter utenfor hans kontroll i de nesten selvdestruerende maleriene. Den uunngåelige historiske referansen til tross, er kunstnerens beskjeftigelser med monokromen ikke utelukkende som et kvintessensielt modernistisk og formalt motiv eller en illusjon om et puristisk og distansert uttrykk. Galuzins malerier tar ikke form av en tilbaketrukket abstraksjon, men fremstår som sterkt konfrontative. Ubehaget fra de kjemikalieinduserte maleriene trigger en følelse av kjemisk krigføring i møte med verkene. Et annet abstrakt maleri som ble vist på UKS, hvis hvite strøk var resultat av en kjemikaliecocktail som over tid ville kunne endre farge, vil med sin tittel, «If This Painting Turns Black, Call the Police», uunngåelig også oppfattes som en satirisk, politisk kommentar som tragisk nok har fått en enda større aktualitet bare det siste året. Med referanse til sin russiske bakgrunn interesserer Galuzin seg uttrykkelig for både de sosiale og politiske ambisjonene i den russiske avantgardens abstrakte kunst og kunstens kritiske potensiale i landets spente politiske situasjon i dag.

Tekst av:  Therese Möllenhoff