Mari Kolbeinson

Født 1989 i Stavanger. Bor og arbeider i London.

Mari Kolbeinson ble uteksaminert med en MA fra Kunstakademiet i Bergen sommeren 2015 og studerer for tiden ved den kunstnerdrevne Turps Art School i London. Arbeidet hennes kretser i stor grad rundt maleriet, hvor hun gjennom en analytisk tilnærmingsmetode undersøker alle dets komponenter og ulike aspekter, med de tilhørende muligheter og begrensninger. Dette er en pågående prosess som uttrykkes blant annet gjennom installasjon, video, olje på lerret og delvis performative verk. Hun studerer maleriets struktur, med alle dets individuelle deler og hvordan de henger sammen. Rammeverket av tre og spikre, og overflaten, som oftest lerret med maling – alle utgjør de elementer som er like nødvendige for det vi i klassisk forstand kategoriserer som maleri. I en dekonstruerende prosess plukker Kolbeinson disse delene fra hverandre og setter dem sammen på nye måter. Hun stabler, bretter, dytter, henger og balanserer de ulike malerielementene på og i hverandre, slik at de til sammen danner en ny symbiotisk konstruksjon. Hver del er like viktig for helheten og dersom man fjerner kun én, så kollapser det hele. 

Flere av Kolbeinsons verk undersøker denne gjensidige avhengigheten mellom de ulike delene, som gjerne kan leses som et bilde på relasjoner mellom mennesker. Som det å gi og motta støtte, eksempelvis. I NN-A NN-A NN-A viser Kolbeinson verket Paperfold II: Furu, Kitty og kuppelen, hvor en støttefunksjon i tre delvis svever og hviler diagonalt langs gulvet. Treverket, den demonterte rammen, støttes og holdes oppe fra gulvet av sammenbrettet papir som er kilt fast og dermed selv holdes oppe av treplankene. Slik bærer papiret støttefunksjonen, og motsatt. Plankene er kraftige, imens papirets skjørhet understrekes av akryl i sarte pastelltoner.

På samme måte som hun selv undersøker maleriets egenskaper ved å bryte det opp og sette det sammen til skulpturlignende konstellasjoner, er hun opptatt av hva som skjer i betrakterens møte med verket. Den tredimensjonale formen tillater betrakteren å undersøke verket fra flere vinkler, slik at det visuelle minnet om verket, og den samlede opplevelsen av det, fester seg som en unik og personlig erfaring. Denne dekonstruerende og prosessorienterte tilnærmingen til maleriet, med sine symbolske fortolknings- og erindringslag, er noe Kolbeinson har utforsket og videreutviklet gjennom flere tidligere verk. Hun arbeider etter en metode benyttet av blant andre Mary Heilmann og René Daniels, hvor hvert kunstverk bygger videre på et forutgående. Slik oppnås en flytende og prosessorientert dialog og sammenheng mellom kunstverkene. 

Retningen konkret kunst oppstod i Tyskland i 1930-årene og kjennetegnes av et rent uttrykk med enkle geometriske former. Løsrevet fra enhver idé eller streben etter å representere naturen eller andre verdslige fenomener stod konkretismen for et selvstendig og rasjonelt formspråk som, eksempelvis, hverken uttrykket politiske holdninger eller hintet om noen «mening» utover seg selv. I Kolbeinsons arbeid med å bryte opp maleriets struktur i enkeltstående bestanddeler, arbeider hun i likhet med konkretismen, minimalismen, Bauhaus og andre relaterte stilretninger, med et abstrakt og geometrisk uttrykk. Men snarere enn å identifisere seg med retningen beskrevet ovenfor, er hun inspirert av den neo-konkrete kunsten som oppstod noe senere, i Brasil, på 50- og 60-tallet. Formmessig er de to retningene nært beslektet, men i motsetning til sin nøytrale og på sitt vis svært rasjonelle forgjenger, hadde den neo-konkrete kunsten en fenomenologisk tilnærming til de ulike elementene i kunstverket. Formene var ikke lenger kun selvrefererende. Hvordan de fremstod og opplevdes for betrakteren, ble derimot tillagt stor betydning. Denne intensjonen gjenkjenner vi i Kolbeinsons måte å forholde seg til maleriet, selve utgangspunktet for konstellasjonene, og ikke minst abstraksjonsbegrepet for øvrig. 

Tekst: Maiken Winum