Marianne Hurum

Født 1978 i Oslo. Bor og arbeider i Oslo.

Marianne Hurums kunstneriske virke kan defineres innenfor en betegnelse som «maleriet i det utvidede feltet» hvor den maleriske flaten trer ut av sin todimensjonale flate og ut i rommet. Rosalind Krauss beskriver dette utvidede feltet i sitt banebrytende essay «Sculpture in the Expanded Field» (1979). Hun drøfter hvordan kunstnere videreutvikler maleriets potensial ved å hente inn hverdagsgjenstander som fotografier og ved å bruke serielle teknikker, nye maleroverflater og industriell maling som skaper resultater som kan ende i en bevisst dekonstruksjon. Interessen for malerisk eksperimentering har vært toneangivende i flere av Hurums tidligere prosjekter. Et eksempel er hvordan hun utforsket blindrammen som materiale i utstillingen Stretchers på W17 på Kunstnernes Hus i 2012. I andre verk har hun hentet inn funnede hverdagsmaterialer som har blitt videreutviklet og malerisk bearbeidet i atelieret.

I utstillingen NN-A NN-A NN-A er Hurum presentert med et verk fra serien «Borders and Shading, Alignment and Spacing» som består av eksperimentelle fotogrammer. Seriens tittel henviser til en funksjon i tekstbehandlingsprogrammet Word, men tatt ut av sin opprinnelige sammenheng fremstår denne setningen nesten som en diktstrofe – og samtidig en beskrivelse av komposisjon. Fotogrammet har vært utforsket av flere av avantgardekunstnerne som Man Ray (1890-1976) og hans rayograms fra 1920-tallet. Den tyske kunstneren Christian Schad (1894-1982) utforsket også denne teknikken i verk der han plasserte slitte papir- og tekstilbiter på lyssensitivt papir som så ble eksponert for lys. Schads fotogrammer hadde et abstrakt utrykk, men det fantes likevel en direkte link til «virkeligheten» i det at overflaten ble direkte preget av hverdagslige objekter.

Hurum tar også utgangspunkt i hverdagsgjenstander ved at hun benytter krøllet og strimlet avispapir for å skape formene på det lyssensitive fotopapiret. Selve prosessen er preget av eksperimentering og tilfeldigheter da kunstneren har skapt fotogrammet i blinde ved å komponere avispapiret på analogt fotopapir i et mørkerom. Et av de få visuelle aspektene Hurum hadde mulighet til å kontrollere i denne prosessen var formatet og fargetemperaturen i bildet. Resultatet er et abstrakt bilde som visuelt leder tankene hen til modernistiske forbilder som den abstrakte ekspresjonismen. Både formatet, den ekspressive gesten og action-elementet i utformingen av verket minner om Jackson Pollocks verk, som «One: Number 31» (1950). Hurums verk er ikke utelukkende et abstrakt bilde skapt av en ekspressiv gest og formale problemstillinger, men det har også en innholdsmessig side basert på meningsinnholdet i valget av aviser som materiale for den kunstneriske prosessen. I verket benyttet Hurum seg av avissider fra Klassekampen og Dagens Næringsliv, som med sine motstående politiske orientering på mange måter representerer to motpoler i den norske medieoffentligheten. Selve avisen kan også representere massekommunikasjonens makt over enkeltindividet ved sin vide distribusjon og status som formidler av «sannheten». Hurum har et uttalt engasjement for samfunnslivet og en tro på maleriet som et potent uttrykk som kan formidle noe oppriktig. Fotogrammene kan betraktes som en måte å stoppe nyhetshjulet på gjennom en kunstnerisk gest, og et forsøk på å uttrykke noe politisk i en malerisk prosess ved å benytte seg av avisstrimlene som pensel. Resultatet er likevel abstrakt, og kan vise til motsetningsforholdet mellom de sosiopolitiske ambisjonene i den tidlige modernistiske avantgarden og utfordringene ved å uttrykke noe politisk i et abstrakt bilde i dag. For Hurum funger fotogrammet på mange måter som et ekstremmaleri – verkets komposisjon kan bare skje akkurat der og da i mørkerommet, i motsetning til et maleri som kan males på i flere lag over lengre tid. Fotogrammet har en kontant og definitiv avslutning og fremstår som et verk der den kontinuerlige mediale nyhetsstrømmen er frosset i en ren abstraksjon.

Tekst av:  Ida Sannes Hansen