Olve Sande

Født 1984 i Bergen. Bor og arbeider i Oslo.

Olve Sandes bakgrunn i studier innen både arkitektur og litteratur, synes avgjørende for hans virke som billedkunstner og danner utgangspunkt for en rekke av de problemstillingene han arbeider med i sin kunst. Møtet mellom arkitekturen og litteraturen løper som en konseptuell rød tråd gjennom store deler av hans kunstnerskap. Interessen for arkitektur gjenspeiler seg i hans bruk av standardiserte bygningselementer som sitt kunstneriske materiale. Sandes kunst er ikke knyttet til en studiopraksis, ofte både konseptualiseres og materialiseres verkene med sterk stedsspesifikk tilknytning til utstillingsstedet. Som del av det konseptuelle rammeverket ilegger Sande seg en rekke begrensninger i skapelsesprosessen. I utstillingen Outs i Paris i 2013 jobbet han med å lage nye verk i et gallerirom som var under renovering, kun basert på materialer fra den pågående oppussingen – de grunnelementene som må til for å bygge opp «den hvite kuben» - som gipsplater, sparkel, malingsfilt og annet. Verk som fremstod som rent monokrome malerier var for eksempel skapt av simpelt bygningsmateriell som sparkel på plater. I den påfølgende utstillingen Suitesvidereførte han dette minimale formspråket og sammenførte det med det litterære. Sandes utgangspunkt var en interesse for poeten Jørn H. Sværen og hans evne til å uttrykke mye ved enkle virkemidler. Han ba Sværen om å tegne opp diagrammer over vinduene i de rommene han virket, og dette dannet de strukturelle premissene for verkene Sande skapte. Verk som umiddelbart minnet om den abstrakte ekspresjonismens «drip paintings» var ved nærmere iakttagelse malingsfilt oppspent på blindramme. Verk som fremstod som reduktive grå monokromer var ubehandlede gipsplater hengt opp på vegg med det resultat at de simple og masseproduserte, industrielle bygningsmaterialene fremstod som meditative abstraksjoner.

Teateret kan sies å være det stedet der nettopp arkitektur og litteratur møtes, og teatrets scenografi har vært et felt som Sande har utforsket i sin kunst. I utstillingen Laminate Works i 2013 utforsket han hvordan man innenfor teateret skaper abstraksjoner av arkitektur og fysiske materialer til bruk i scenografien. Sandes interesse er rettet mot de narrativene som utspiller seg med disse abstraherte materialene som rekvisitter. Av malerne ved teateret i Zürich lærte han seg maleteknikken for å imitere ulike scenegulv til bruk i stykker som Kafkas «Amerika» og Frischs «Stiller». Sande benyttet seg av disse gulvabstraksjonene både som et slags readymade abstrakt maleri til å male videre på, og som en teknikk for å selv utføre en for ham tidligere fremmed malehandling. Denne bakgrunnen med det tekniske og konseptuelle arbeidet i teaterscenografiens abstraksjoner av arkitektur og bygningsmaterialer, og bruken av gipsplaten som kunstnerisk materiale, sammenføres av Sande i verket som presenteres i utstillingen NN-A NN-A NN-A. I verket «Plasterboard Flats» (2015) tar kunstneren steget vekk fra bruken av bygningsmaterialer som readymades. På teaterscenen ville bruken av faktiske gipsplater vært en umulighet på grunn av den uhåndterlige tyngden. I dialog med scenografer ved Nationaltheatret utforsket Sande hvordan man ville angrepet fremstillingen av en slik form i teatret. Løsningen inspirerte kunstnerens bruk av gipsplaten i en ytterligere abstraherende retning – som en ren abstraksjon av gipsplatens fysiske karakter er platene avfotografert, trykket på duk og spent opp på aluminiumsrammer. Bruken av ordet flats i tittelen leder tanken hen på både leiligheter, i ordets engelske betydning, og i denne sammenhengen gipsplatens potensiale som grunnleggende element for bygging av leiligheter og konstruksjon av rom. Ordet flater kan også henspille på forflatningen kunstneren har foretatt gjennom foto og abstraksjon, samtidig som begrepet også brukes i teateret om å betegne de standardiserte sceneelementene man bruker når man bygger romlige konstruksjoner på en teaterscene. Komposisjonen av panelene i «Plasterboard Flats» på veggen, kan dessuten leses som en referanse til Barnett Newman og understreker Sandes gjennomgående interesse for styrken i begrensede grep og virkemidler.

Tekst av: Therese Möllenhoff