PETTER BUHAGEN

Født 1983 i Trondheim. Bor og arbeider i Oslo.

Abstrakt kunst er ofte blitt sett som en form for tilbaketrekning, og også i nyere tid kan abstraksjonen betraktes som en tilbaketrekningsstrategi fra vår hektiske, fragmenterte samtid og vår nye digitale hverdag. En slik holdning preger Petter Buhagens kunstnerskap, som konsekvent utforsker abstraksjonen som et filtreringsverktøy for å forholde seg til den overveldende informasjonsmassen man eksponeres for i dagens mediale og digitale verden. Buhagens abstrakte bilder tar utgangspunkt i observasjoner og undersøkelser av denne tilstanden og ofte er det kun gjennom tegn som titler, form og format at verkene hinter om det bakenforliggende konseptuelle rammeverket. Et verk som «Loop» (2014) ser tilsynelatende ut som en serie rent ekspresjonistisk malte abstrakte verk, og kun gjennom format (som en iPhone-skjerm) og fargebruk (som i logoene til Facebook, Instagram, Twitter og andre digitale plattformer) refererer de til kunstnerens utgangspunkt i sosiale medier. Ved å ta utgangspunkt i disse digitale plattformene, men abstrahert ned til deres fysiske format og farge, er den enorme innholds- og informasjonsmengden fjernet og destillert ned til dets mest basale uttrykk: form og farge. Verkene er ikke skapt med maling på lerret, men de nesten akvarellaktige strøkene er laget med printertoner, påført arket med spontane håndbevegelser basert på tanken om digitale fingeravtrykk som lagres for uoverskuelig framtid uavhengig av hvor planlagte eller spontane de er. Det konseptuelle utgangspunktet i en digital billedverden, får dermed en konsekvens i den materielle manifestasjonen ved bruken av det som må til for å materialisere all den immaterielle digitale informasjonen, nemlig printertoner. Toneren står igjen som ren, oppløst materialitet i verk som det for kunstneren er et poeng at fremstår som ikke-konfrontative, poetiske, abstraksjoner.

I utstillingen NN-A NN-A NN-A er Buhagen presentert med videoverket «Generations» og serien «Collapse 1-5». I «Generations» tar han utgangspunkt i kopimaskinens tolkning og videreformidling av informasjon, rettere sagt det informasjonstapet som oppstår i en kopieringsprosess. Prosessen bak verket består i at kunstneren tar en kopi med åpent lokk, uten noe på glassplata – en kopi av ingenting. Resultatet blir at et helt svart ark kommer ut av kopimaskinen. Det svarte arket kjøres så gjennom kopimaskinen og resultatet – den neste kopien – kopieres på samme måte. Dette gjentas igjen og igjen helt til det svarte arket har blitt et helt hvitt ark igjen, gjennom det gradvise tapet av informasjon som oppstår hver gang en ny kopi skapes. Alle de fysiske kopiene er så scannet og satt sammen til en video, som spiller opp denne prosessen i en videoloop. Den 37-sekunder lange videoen viser transformasjonen av det svarte bildet til et hvitt, projisert på veggen som et bevegelig, abstrakt maleri. Utgangspunktet, og endepunktet, leder unektelig tanken til noen av den moderne kunstens mest formative størrelser – den svarte og den hvite monokromen – og fungerer dermed som en referanse til den abstrakte kunstens opprinnelse. Ved å presentere verket som en video fører Buhagen abstraksjonen vekk fra objekttilknytningen og over i en moderne, immateriell teknologi. De fem bildene i serien «Collapse» er også basert på en kopieringsprosess, men i disse har Buhagen tatt utgangspunkt i fysiske fotografier. Gjennom å velge utsnitt av fotografiene, og kopiere dem ned til total abstraksjon ved å legge utsnitt over hverandre igjen og igjen til det opprinnelige motivet er oppløst og rekonfigurert, er det i utgangspunktet konkrete bildet fullstendig abstrahert gjennom en irreversibel krypteringsprosess som gjør oppsporing eller gjenoppretting av den opprinnelige informasjonen til en umulighet. Gjennom bevisst feilbruk av kopimaskinens reproduktive potensiale, foretar kunstneren en målrettet ødeleggelse. I Buhagens kunstnerskap fremstår abstraksjonen både som en destruksjon og et tilfluktssted.

Tekst av: Therese Möllenhoff