Sandra Vaka Olsen

Født 1980, Stavanger. Bor og arbeider i Stavanger, København og Berlin. 

Fotografiet har tradisjonelt vært sett på som et vindu inn til virkeligheten. I dag oversvømmes vi av visuelle bilder og fotografier på de mange digitale plattformene i vår hverdag, de dukker tilsynelatende opp fra intet og multipliserer seg selv i det uendelige. Med uante muligheter for digital manipulasjon har fotografiet mistet sitt fotfeste som virkelighetsrepresentasjon, og mange kunstnere søker å redefinere fotografiet som medium. En av disse er Sandra Vaka Olsen som med en konseptuell tilnærming bruker det analoge fotografiet i et forsøk på å gjøre det mer håndfast med en tydeligere avsender – kroppen.  

Vaka Olsen jobber ofte serielt, og i tidligere arbeider kan vi se at hun utforsker ulike oversettelser. Oversettelser fra et medium til et annet og mellom det tredimensjonale og det todimensjonale.  Tydeligst ser vi dette i det hun kaller sine “vanndata-bilder”, for eksempel “Drop Horizon” (2012) som også er utstilt her på Stavanger kunstmuseum i utstillingen Chromophilia. I dette verket har hun tatt et fotografi av en dataskjerm som hun har dryppet vann på. Møtet mellom de to materialene resulterer i en sammensmeltning der farger og pixel-strukturer stjeler og tar over fotografiet. Fascinasjonen for vann og det flyktige materiale er et gjentagende element i hennes arbeider, det er abstrakt og ukontrollerbart samtidig som det er fritt og transformertbart.

I utstillingen NN-A NN-A NN-A er Sandra Vaka Olsen representert med to arbeider: “Dive (Skin) #1” og “Dive (Skin) #5”. Verkene er overdimensjonerte fotogrammer utstilt i graverte plexiboks-rammer. Et fotogram er et fotografisk bilde tatt uten kamera ved å plassere objekter direkte på overflaten av et lysfølsomt materiale, for eksempel fotopapir, og deretter utsette det for lys. Resultatet er negative skyggebilder hvor tonen angis av tettheten til objektene som brukes. Områder som ikke blir utsatt for lys oppstår som hvite felter. Fotogrammer ble mye brukt av kunstnere og fotografer i forrige århundre, mest kjent er kanskje Man Ray (1890-1976) og hans såkalte Rayograms. 

Som bakgrunn for “Dive (Skin) #1” og “Dive (Skin) #5” har Vaka Olsen først påført nye vanndråper på ett av sine tidligere “vanndata-bilder”, for så fotografere det på nytt. Dette fotoarbeidet har hun tatt med seg til mørkerommet hvor hun videre utfordret den tekniske prosessen ved å manipulere eksponeringene. Fremgangsmåten har bestått i å legge et stort fotopapir på gulvet i mørkerommet, før kunstneren har smurt seg inn med solkrem for deretter å bruke den smurte kroppen til å lage avtrykk på fotopapiret. Kroppen og solkremens beskyttende filtre hindrer lyset å eksponere fotopapiret, og vi ser tydelige avtrykk av hender og føtter. 

Kroppsavtrykk er en av de eldste og mest brukte menneskelige avbildninger vi kjenner fra blant annet paleolittiske hulemalerier og bronsealderens helleristninger, og er den tydeligste representasjonen av kroppen, og med den kunstnerens, nærvær i kunsten. På 1960-tallet utforsket den franske ny-dadaisten Yves Klein Body Print Art med sine “Anthropometry” malerier, hvor han brukte kvinnelige modeller som levende pensler ved å dekke dem med maling før han lagde avtrykk eller dro kroppene over lerretet. Hos Klein var kroppene kun et redskap- et objekt, mens hos Vaka Olsen er avtrykkene et resultat av kunstnerens- subjektets, tilstedeværelse. Mer nærliggende er det kanskje å sammenligne Vaka Olsens prossessorienterte tilnærming til arbeidene til Robert Rauschenberg (1925-2008) og Susan Weil (1930-) som på slutten av 1940-tallet utforsket en annen form for kameraløst fotografi - Blueprints, blåkopi eller cyanotypi. En artikkel som dokumenterer deres arbeidsprosess er nylig blitt gjenoppdaget, og den viser at de to kunstnerne ved hjelp av store ark og ultrafiolett lys lagde 1:1 avtrykk av kropper og diverse gjenstander på gulvet i deres felles ettroms leilighet i New York. Fremkallingen av de store arbeidene ble gjort på deres eget bad, og resultatene ble monumentale arbeider i blåtoner som i ulik grad viser omrisset av elementene som ble eksponert. 

I Sandra Vaka Olsens arbeider står ikke avtrykkene av kunstnerens kropp alene, men er kombinert med store felter hvor kunstneren har smurt solkremen ut med en malegestus som minner om 50-tallets amerikanske abstrakt ekspresjonisme. Først etter endt eksponeringsprosess blir det ferdige resultatet synlig, og Vaka Olsen har dermed ikke fullstendig kontroll over det ferdige arbeidet. Konsekvensen er med dette en type abstraksjon som er utviklet gjennom en fysisk, prosessorientert produksjonsmetode, som med den skjødesløse behandlingen av de fotografiske virkemidlene og de graverte plexiboks-rammene fremhever mediets utilstrekkelighet som dokumentasjon av kroppens forgjengelighet. 

Tekst: Lene A. Aadahl