Tiril Hasselknippe

Født 1984 i Arendal. Bor og arbeider i Oslo.

Arbeidene til Tiril Hasselknippe lar seg ikke umiddelbart kategorisere – men kjennetegnende for hennes kunstneriske virke er en skulpturell abstraksjon av hverdagslige gjenstander. Aspekter ved verkene hennes kan settes i sammenheng med både minimalisme, prosesskunst, Land Art, poesi og mer subjektive erfaringer, og hun refererer selv til et mangfold av inspirasjonskilder innen alt fra design, science fiction og arkitektur til minimalistisk kunst og mote. Hasselknippes arbeider suppleres ofte av egenkomponerte, poetiske tekster som består av både funnede tekststrofer og kunstnerens egne observasjoner.

Hasselknippes arbeider har mye til felles med den minimalistiske kunsten slik den videreutviklet seg på den amerikanske vestkysten hos kunstnere som John McCracken og DeWain Valentine. I tillegg til minimalismens geometriske formspråk og bruk av industrielle materialer, var disse kunstnerne også influert av populærkultur, design og arkitektur. Aspekter av det samme kan tydelig ses i Hasselknippes skulpturelle bearbeidelse og dekonstruksjon av hverdagslige former som en sofa eller en bil – eller surfebrettskulpturene av støpt plastpolymer. Mens flere av Hasselknippes skulpturer vedholder ulike grader av forankring i en «virkelighet» (som surfebrettskulpturene eller de dekonstruerte sofaene) består verket «29 palms (Earth Grid) 1-5» (2014) av fem gulvbaserte skulpturer hvor en rent abstrakt form fremtrer. Dette verket videreutvikler Hasselknippes interesse for naturabstraksjon. Abstraksjon med utgangspunkt i naturen har vært spesielt utbredt blant norske modernister som Jakob Weidemann, Inger Sitter, Carl Nesjar og Ludvig Eikaas. Weidemanns skogsbunnbilder fra slutten av 50-tallet er eksemplarisk for denne nordiske naturbaserte abstraksjonen, der han fremstilte den fuktige og overgrodde jorden med stofflige fargefelt utført med en pastos penselføring. Selv om skogbunnsserien ved første øyenkast fremstår som nonfigurative er det abstrakte utrykket tett knyttet til opplevelsen av natur og farger og teksturer som kan observeres i et reelt landskap. Hasselknippes arbeider kan betraktes som en kontemporær og skulpturell forlengelse av denne særegne, nordiske naturabstraksjonen, men er likevel samtidig i sitt valg av materiale og uttrykk. Skulpturene har blitt til ved at Hasselknippe har foretatt en avstøpning av topografien i en ørken i California. Ved å helle plastharpiks ned i naturlige groper i sanden, benyttet kunstneren seg av naturen som støpeform. Materialet polyesterplast benyttes ofte til å lage biler, båter og surfebrett. Dette syntetiske og upretensiøse materialet står i en kontrast til sanden, som igjen kan betraktes som en kontrast mellom natur og kultur. Arbeidene oppleves både som rent abstrakte former i tillegg til at de har en direkte referanse til naturen grunnet sandkornene som har festet seg til plastduken under støpeprosessen. Dette kan minne om aspekter ved Land Art, hvor kunstnere som Robert Smithson utforsket naturen enten ved å gripe inn i selve topografien eller hentet inn naturelementer til gallerirommet. I motsetning til hvordan flere Land Art-kunstnere benytter naturen som et objekt i en skulpturell prosess, er Hasselknippe opptatt av den subjektive og altoppslukende opplevelsen av natur. Hun beskriver hvordan California fungerer som en geografisk muse for sine arbeider. «29 palms (Earth Grid) 1-5» er, i likhet med flere arbeider, inspirert av en personlig opplevelse i en naturpark i California hvor opplevelsen av sublim natur ble forsterket av en bilkollisjon som nesten endte fatalt. Skulpturene har både en sårbar og nærmest immateriell kvalitet som står i kontrast til sandens rue overflate. Plastens gjennomskinnelige hud gir verkene en illusjon av flytende vann, og skifter karakter etter publikums bevegelser og hvordan lyset faller på dem. Selv med sitt eksperimentelle materialvalg og skulpturelle uttrykk har Hasselknippes arbeider mye til felles med modernismens lyriske naturabstraksjon, særlig i hennes vektlegging av en sanselig opplevelse av naturelementer i abstrakt form.

Tekst av: Ida Sannes Hansen